Å spise, eller å ikke spise?

Spiseforstyrrelser. Farligt eller herlig?

Jeg hater å overspise men jeg gjør det like vell, når det er gjort har jeg spist meg ubehagelig mett som gjør meg utrolig depprimert og jeg ønnsker bare å kaste opp maten jeg nettop har spist. Jeg gjør det aldri og ender ofte opp med å spise enda mer, da dekker jeg meg til med klær og vil helst ikke vise meg for andre mennesker. Ofte om jeg ser på gamle bilder av meg selv hvor jeg mener jeg er for tykk får jeg samme reaksjonen.

n781535122_110819_1102.jpg

Jeg elsker mat og det er min forbannelse. Noe av det beste jeg vet er om jg har gått en hel dag og nesten ikke puttet noen ting i munnen min, men jeg passer alltid på at jeg spier noe. Følelsen er himmelsk, når jeg klarer å si "nei takk, jeg er ikke sulten" og mener det. Jeg trenger ikke å ha spist særlig sunt den dagen, bare det ikke er mange kalorier.

Jeg kaster ikke opp men jeg tenker hele tiden på å gjøre det, men jeg er alltid så redd for å bli oppdaget. Jeg mener ikke at det er pent å være så tynn at man kan se skjellettet sitt ordentlig godt, men jeg vil heller være slik enn det jeg er nå. Hvor farligt det er å tenke slikt vet jeg ikke. Tankene har flytet i hodet mitt i mange år men jeg har aldri virkelig gjort noe med det.

Hver gang jeg leser om pro ana eller leser andre spiseforstyrrelse blogger blir jeg glad. Jeg bestemmer meg alltid for å bli en pro ana samme dag og at jeg må lese om det hver gang jeg føler for å spise. Det blir fort vanskelig men det er en herligt å vite at jeg vil miste vekt når jeg gjør det. Når jeg har mistet litt vekt kommer det alltid tilbake når jeg får mine overspising perioder som da får meg til å bli depprimert hvor jeg dekker til meg og vil helst bare bli liggende i et rom alene. Det er en ond sirkel som jeg sliter med, men noen ganger går det automatisk og jeg tenker ikke over det.

Det blir som en forbannelse, en elsk/hat ting. Jeg kan føle meg fantastisk når jeg ikke spiser og jeg hater meg selv når jeg gjør det.

Story of my life, now how do we get out of it?




 

2 kommentarer

huff, kjenner meg så igjenn, sliter med akkurat det samme selv! det er helt forferdelig! Nå har jeg endelig snakket med en lege, og skal bli henvist til senter for spisefortyrrelse! Om ikke du selv har gjort det så kansje det hadde vært lurt (?) Vet ikke hvor mye du evt har gått opp i vekt, men for min del da, så har jeg gått opp 30-40 kg på veldig kort tid, og det er helt grusomt. Merker nå at jeg MÅ klare og få gjort noe med det, før det er alt for sent, og jeg til slutt sitter her i sofan og må heises opp av heise kran!

Det beste er og prøve å få et ordenlig kosthold, spise lite og ofte. Om du lar vær å spise så vil det ødlegge hele fordøyelsessystemet ditt, og til slutt ende opp med at du går opp i vekt igjenn bare ved å se på maten!

Skal ikke sitte her og belære deg, og vet jo ikke hvor mye du er inn i akkurat disse tingene, men bare gir deg noen tips uansett jeg!:P

Vet at det er lettere sagt enn gjort også de tingene jeg nevner over her. Det er helt grusomt! Har nå klart og være flink med maten i tre dager. Noen tre tøffe dager, men jeg har klart det, og får en mestringsfølelse av det! håper bare jeg kan klare det lenger denne gangen enn de andre gangene jeg har prøvd!

Håper du også vil klare det, og klarer og komme på bedre tanker i forhold til maten! Ikke noe greit å ha det slik hvertfall!;/

Linnea Voltairé

22.jan.2011 kl.16:29

Stineemoor: Det er helt grusomt og jeg vet mye om kosthold, har lest my om det slik at jeg kan kontrollere det og kansje ikke får så lyst på masse mat. Men det kommer jo i perioder, noen dager sulter jeg meg selv og andre kan jeg ikke la være å spise. Da føler jeg meg ekkel og skitten rett og slett

Har selv vært i kontakt med lege om dette, har fått msse tips men jeg tror ikke han så hvor alvorlig det egentlig var men jeg tror eg klarer å kontrollere det, ivertfall så langt. Har gått ned nærmere 10 kilo siden sommer og det er på en ordentlig måte med ordentlig kosthold men noen ganger... vi er nok i samme båt vil jeg tro. Det som irriterer meg mest er at mange ser ikke på overspising som en spiseforstyrrelse, det er bare å være feit. Men det er faktisk et problem som er ukontrollerbar i noen perioder.

Takk for støtten og jeg håper vi begge vil komme godt ut av dette :)

Skriv en ny kommentar

hits